Hvordan deale med skam - en guide med eksempler fra hverdagen

Mange opplever skam, men veldig få lærer seg å håndtere den. La oss unføkke det.

Jeg har de siste årene kjent på mye skam, og som mann synes jeg det har vært ekstremt vanskelig å stå i. Men jeg har lært noe som har forandret måten jeg ser på skam. Det har gjort at jeg i dag føler meg mye friere fra den, og at jeg kjenner at det faktisk er mulig å komme seg videre – selv om du har føkket opp, gått på trynet eller gjort noe du ikke er stolt av.

De siste par årene har jeg kjempet med økonomiske utfordringer. Jeg husker skammen som oppstod da jeg ikke klarte å betale regningene mine, og følelsen av at jeg ikke klarte å ta vare på familien min. Jeg følte meg utilstrekkelig, og det var helt jævlig å stå i.

Men så lærte jeg noe viktig om skam. Skam har en funksjon. Den finnes der av en grunn. Og hovedfunksjonen den har biologisk sett, er at du skal passe inn i flokken.

Hvis du gjør noe du ikke er stolt av, er en av de første tankene som kan dukke opp: «Hva kommer den personen til å tenke om meg? Hva kommer de til å si?»

På en annen side: tenk deg at du hadde gjort noe skikkelig dumt, men du visste at ingen kom til å få vite om det. Ingen kom til å bry seg whatsoever. Ville du kjent på den samme skammen?

Sannsynligvis ikke. Du hadde kanskje tenkt: «Fjoh, flaks at ingen fikk vite det. Da kan jeg gå videre med livet mitt.»

Det betyr at skam er en SOSIAL følelse. Vi er mennesker, og vi lever sammen med andre mennesker. Derfor vil den være i spill i hverdagen vår.

Den forsøker å hindre oss i å gjøre den samme feilen igjen, og vil få det til å smelle i magen og kaldsvette i pannen som en følge av det. Fordi den forsøker å få deg til å bevege deg bort fra det som skapte skammen, slik at du kan tilpasse deg og fortsatt være en del av gruppen.

Problemet oppstår når du står midt i dritten og ikke aner hva du skal gjøre. Du vet ikke hvordan du skal strekke til. Du vet ikke hvordan du skal komme deg forbi skammen. Da kan det være nyttig å forstå hva skammen faktisk forsøker å gjøre med deg, sånn at det ikke blir verre.

Men da er det viktig å gå til roten.

Hvorfor skammer jeg meg egentlig?

I mitt tilfelle, med de økonomiske utfordringene, handlet det i stor grad om at jeg var redd for hvordan andre ville se meg. Jeg var redd for hva folk ville si. Jeg var redd for å bli dømt. Jeg var redd for at folk skulle tro at jeg var en ubrukelig idiot. Mitt bilde av det å oppleve suksess og være verdifull, handlet i stor grad om hva jeg følte jeg fikk til eller hvor mye jeg klarte å hjelpe andre. Det var et bilde jeg hadde av meg selv, og en historie som gjorde det ekstremt vanskelig å ikke kunne klare meg på egenhånd.

Det gjorde at jeg fikk lyst til å gjemme meg, og jeg hadde i alle fall ikke lyst til å snakke om det. Så lenge jeg UNNGIKK det som kunne fått frem skammen i meg (ikke si noe om hvor ille det var), holdt jeg den på avstand. Men nå styrte den meg plutselig, fordi jeg brukte energien på å ikke bli avslørt som en idiot, i stedet for å kunne være den jeg ville være - uten skam.

Men når du ikke kan betale regninger, hjelpe familien med mat på bordet og se det ene prosjektet etter det andre gå i dass, hadde jeg tilslutt ikke noe annet valg enn å be om hjelp. Selv om jeg ikke ville det. Jeg hatet å bry andre med mine ting, og ville aller helst klare det selv.

Men nå måtte jeg involvere andre om det skulle snu. Jeg måtte snakke med mennesker om det jeg gikk gjennom. Hvis ikke, hadde det gått galt. Det hadde blitt for tungt å bære, og det vet jeg.

Og det var gjennom å være mer åpen, begynne å snakke om ting og dele det med mennesker jeg var trygg på, at jeg oppdaget hvor viktig det var å møte skammen. Ikke gjemme meg.

Å ha økonomiske utfodringer var spesielt vanskelig ovenfor samboeren min. I starten var det krevende å sette ord på hvordan ting var, og når jeg begynte å ta tak i situasjonen hadde det gått for langt. Jeg husker stemmen inni meg som skrek at jeg måtte jobbe hardere, fikse og finne løsninger før jeg snakket med henne. Fordi skammen ville ta meg vekk fra min største frykt: bli dømt av den jeg elsker. Men løsningene var ikke gode nok, og tilslutt måtte jeg dele.

Da var det også godt å he en god venn jeg kunne snakke med, som jeg kunne starte prosessen med å åpne meg opp for. Dele situasjonen og forklare hva som faktisk foregikk. La han få bli med inn i hodet mitt, og høre hvordan jeg ser og planlegger å gjøre ting. Bli utfordret og få hjelp til å se nye perspektiver og løsninger.

Jeg hadde latt ting gå så langt at mye hadde hopet seg opp. Det var inkasso, gjeld og masse annet. Men bare det å dele det med et annet menneske lettet faktisk trykket. Det ga meg en følelse av at jeg ikke var alene. At noen var med meg i ubehaget - og det hjalp veldig.

Det gir også mening når vi husker at skam har en sosial funksjon. Den er redd for hva andre vil si. Når jeg da hadde en venn jeg kunne snakke med, og som kan møte meg uten å dømme meg, føltes det raskt bedre.

«Ja, det var dumt.»

«Ja, det var dritt. Takk for at du sier i fra.»

«Fortell meg hva du har prøvd frem til nå.»

«Dette har jeg også stått i også. Du er ikke alene.»

Å kunne møte noen som ikke prøver å fikse deg, men være der med deg i ubehaget, er en gave. I mitt tilfelle prøvde jeg febrilsk å finne løsninger, men nå trengte jeg hjelp til å snakke om det. Åpne hjertet mitt, og la ordene få komme ut. Jeg trengte å jobbe gjennom noen følelser, før jeg kunne begynne å se ting klarere igjen. For jeg hadde blitt paralysert av skammen, og klarte ikke se gode løsninger lenger.

Derfor måtte jeg øve meg på å romme skammen. Jeg måtte øve meg på å kjenne på den. Dele med et annet menneske, for å la den få komme til overflaten.

For skammen sier ofte:

«Ikke snakk med folk.»

«Ikke involver andre.»

«Ikke vis deg.»

«Ikke gjør dette.»

Og nettopp derfor var det så viktig for meg å begynne å åpne meg. Jeg tror ikke svaret er at du bare skal begynne å snakke med masse mennesker hele tiden. Snakk med noen du er trygg på.

For måten du gradvis kan slutte å skamme deg på, er blant annet å ha mennesker rundt deg som ikke dømmer deg. Mennesker som kan si:

«Jeg er glad i deg uansett.»

«Ja, du har føkket opp. Men faen, dette er jo livet.»

«Det er lov å gå på trynet.»

Når du blir møtt på den måten, skjer det også noe med hvordan du møter deg selv. Du begynner å dømme deg selv mindre.

Det er veldig vanlig å dømme seg selv når du har gjort noe dumt, gjort en feil eller føkket opp. Skammen jobber iherdig på den måten. Men det er viktig å huske at feil er noe du gjør. Det er ikke noe du er. Og det er alltid noe du kan gjøre med situasjonen, om du er åpen for å involvere å dele.

Hjerteskjærende meldinger

Hvis du fortsetter å gjemme deg og skyve ting vekk, bygger det seg opp. Jeg fikk mange meldinger i perioden hvor jeg selv sto i dette, og delte åpent på sosiale medier om hva jeg gikk gjennom. Da fikk jeg meldinger som gjorde meg trist. Folk fortalte om en bror, en kamerat eller noen i familien som ikke ville snakke, ikke ville åpne seg og ikke ville dele.

Og som følge av det var de ikke her lenger.

Det er så forbanna trist.

Hvorfor lærer vi ikke mer om skam? Hvorfor lærer vi ikke hvordan denne følelsen fungerer, og hvordan vi kan møte den?

For vi vil jo ha løsninger. Vi vil finne en måte å deale med ting på. Men ofte stopper vi opp i følelsen fordi den er ubehagelig. Fordi det gjør så vondt.

Og når jeg ikke tør å kjenne på noe vondt, vil jeg fortsette å komme til situasjoner hvor jeg kanskje kunne åpnet meg, delt noe eller vært ærlig – men jeg holder tilbake fordi jeg er så redd for hva andre vil si.

Så treningen for meg var å faktisk innse:

«Nå har det gått skikkelig dritt.»

«Nå har jeg gått på trynet.»

«Nå har ting hopet seg opp.»

«Dette funker ikke lenger.»

Å erkjenne at du har føkket opp, er steg én for å komme deg videre. Det er steg én for å begynne å gjøre ting annerledes. For alternativet er ofte å fortsette å håpe:

«Neste uke går det sikkert bra.»

«Neste måned går det sikkert bra.»

Men så gjør det ikke det. Og så står du der, og det har blitt enda verre. Fordi du heller ikke har snakket om det, blir skammen større. Det blir vondere og vondere, helt til det kan føles så uutholdelig at du ikke vet hva du skal gjøre.

Det er derfor jeg deler dette med deg.

For meg var det utrolig viktig å kunne dele. Først med vennen min og senere med samboeren min. Hun måtte også få vite hvordan ting faktisk var. Hva jeg følte, og hva vi sto i.

Jeg husker at jeg gråt. Jeg kjente på utilstrekkelighet. Jeg følte meg skikkelig mislykket. Jeg følte at jeg hadde føkka opp alt. Heldigvis hadde vi blitt enige om å være villig til å møte ubehag sammen. Jobbe med hverandre, også når ting ble tøft.

Og det som var viktig, var at jeg måtte la følelsene få lov til å komme gjennom meg. Følelser trenger å bevege seg for at de skal slippe taket.

Det kan være veldig behagelig å numme dem, skyve dem vekk, drikke, se på Netflix eller trene helt sinnssykt for å slippe å kjenne på det som er vondt. Men hva om du også kunne møtt ubehaget i følelsene dine?

Da kan du bli bedre i stand til å takle det som er vondt og vanskelig. Du kan bli bedre til å møte det.

Dette er ikke enkelt. Men det er egentlig ganske simpelt.

Vi må tørre å være sammen med de vonde følelsene også, slik at vi kan bli kjent med dem og komme oss gjennom dem. Det var det jeg merket da jeg begynte å åpne meg og snakke med mennesker i den nære kretsen min.

Ja, det var vondt. Men det var også befriende.

Det føltes som om ting jeg hadde båret på, endelig falt av skuldrene mine. Jeg visste at jeg hadde noen i flokken min som var glad i meg uansett. Det betyr ikke at de sa:

«Å, så bra at du gjorde dette.»

De sa ikke at alt sikkert kom til å gå bra heller. Jeg hadde noen skikkelig vanskelige samtaler. Samtaler hvor jeg måtte stå i det og si:

«Jeg har skuffet deg.»

«Ting går dritt.»

«Jeg klarer ikke å fikse dette akkurat nå.»

«Unnskyld, jeg klarer ikke betale tilbake likevel.»

Og det er vondt å høre for andre også. Det er også viktig å si. Ja, det kan gjøre vondt. Ja, det kan være kjipt. Men når du har trygghet med et annet menneske og noen du kan dele med, er det et veldig godt sted å starte.

Og så handler det om å ikke slutte etter den første samtalen heller. Etter at jeg åpnet meg for vennen min første gang, tenkte jeg:

«Yes, nå har jeg sagt det. Nå går det sikkert bra. Nå kan jeg bare gå videre og håpe at det går over.»

Men sannheten var at jeg trengte å snakke om det flere ganger. Jeg trengte å lette på trykket igjen. Jeg trengte å dele. Jeg trengte å involvere andre. Om og om igjen.

Det var også noe jeg syntes var veldig ubehagelig: å involvere andre i mine ting. Jeg ville ikke bry andre. «Faen, jeg vil ikke at du skal måtte bry deg om meg. Du har sikkert nok med dine egne ting.»

Men bare det å involvere andre er i seg selv en form for personlig utvikling.

Det er å faktisk sette seg selv litt i front, og krever mer mental styrke enn å velge det enkle alternativet. Det er å gjøre seg selv viktig. Så handlingen med å fortsette å jobbe med skammen og følelsene dine, er også personlig vekst.

Du vokser som menneske fordi du ikke lenger trenger å rømme, gjemme deg eller unngå ting hver gang livet blir tøft.

Du får muligheten til å steppe opp, ta tak, ta ansvar og finne nye løsninger. Og det er jævlig modig. Det er det som kan gjøre at du kommer deg gjennom ubehaget. Jeg vil ikke late som om dette bare er enkelt, eller at løsningen er «bare å prate». Hvis svaret hadde vært så enkelt som å bare prate, hadde alle gjort det.

Det er en grunn til at vi ikke prater. Det er fordi vi kjenner på skam.

Det er fordi vi kjenner på ubehaget ved å involvere andre. Fordi vi er redde for hva andre vil si når vi har føkket opp, når vi deler ting vi ikke er stolte av, eller når vi viser at vi er utilstrekkelige.

Når du egentlig har lyst til å være sterk, macho og tøff. Han som fikser alt. Han som tar vare på familien. Tro meg, jeg ønsket å være den mannen. Men det er en grunn til at det ikke bare handler om å snakke mer.

Vi må lære oss å forstå at når disse følelsene kommer, er det fordi de forsøker å få oss bort fra et ubehag. Og når vi lærer oss å stå i ubehaget, kan vi også begynne å bli friere fra skammen og måten den drar oss ned på.

Det er også det som er så genialt med å begynne med én ting du skammer deg over. Start med én person du er trygg på. Begynn å snakke. Kjenn på følelsene. Legg merke til hva som skjer. Det var det jeg gjorde.

Jeg la merke til stemmen i hodet. Hva er historien jeg forteller meg selv?

Min historie var:

«Jeg er mislykket.»

«Jeg har føkka opp.»

«Jeg klarer ikke en dritt.»

Og så kunne jeg begynne å se på disse tankene uten å la dem styre meg. Jeg kunne se hvordan de fungerte som en forsvarsmekanisme som prøvde å ta meg bort fra det jeg egentlig trengte å gjøre:

Å lene meg inn.

Ikke være et offer, men være offensiv. Ta ansvar. Ta tak. Dele. Ta steget frem. Være åpen. Når jeg minst ville det. Og da begynner du å forstå deg selv på et mye dypere plan. Du begynner å forstå at ja, jeg får begrensninger. Ja, jeg får den stemmen i hodet som sier:

«Ikke snakk.»

«Ikke involver andre.»

«Ikke gjør dette.»

Men stemmen prøver egentlig å ta deg bort fra ubehaget. Så hva skjer når du lener deg inn og fortsetter jobben? Du kjenner på ubehaget, men du tør å si noe.

«Jeg kjenner på dette ubehaget akkurat nå.»

Og så lar du det få være der litt. Du registrerer tankene som kommer. Du kjenner på følelsene som vokser inni deg. Kanskje lærer du deg å puste. Bare puste gjennom det. Bare la det få lov til å komme gjennom.

Kanskje du kjenner tårer som presser på. Kanskje kjenner du at du ikke har lyst til å gråte fordi det var skummelt da du var liten. Kanskje du lærte at du heller skulle være alene. At du ikke skulle involvere andre. At du ikke skulle vise følelser.

Det er også helt okei. Da får du en mulighet til å gjøre det annerledes og bryte mønstrene. Og hva skjer da?

Du kan være mer av deg selv. Du slipper å være et glansbilde. Han som skal lykkes, ha suksess og få til alle de fete tingene hele tiden. Du kan være et menneske.

Ikke en føkkings robot som skal klare alt. For DET er slitsomt.

Tenk om du kan være en person som kan gå på trynet, men som reiser seg igjen.

«Ja, vet du hva? Jeg kan ta noen skikkelig dårlige valg. Men jeg kan lære av dem, og så kan jeg justere kurs.»

Du kan fortsatt føkke opp og likevel vokse.

Du kan bli sterkere.

Du kan bli et helt menneske.

For meg er det hele poenget med å lære seg å takle ubehagelige følelser og lene seg inn i skam. Det er ikke enkelt. Men hva er alternativet?

Jeg håper dette kan være en motivasjon til å tørre å åpne deg litt opp, selv om det er skummelt. Legg merke til tankene dine. Tør å ta det lille steget frem. Snakk med noen i dag. Ta en liten samtale. Start der. Bygg gradvis.

Du trenger ikke ta helt av og dele alt med alle. Du trenger ikke legge det ut på sosiale medier heller. Start smått på din måte. Bygg deg gradvis oppover, og vit at disse ubehagelige følelsene er fulle av informasjon som kan gjøre oss sterkere.

For når du lærer deg å møte ubehag, vanskelige ting og skamfulle ting, og lærer deg å mestre dem, hva har du egentlig å være redd for?

Det er ubehaget vi prøver å rømme fra. Men når vi lærer oss å takle ubehag, får vi også større frihet. Da kan vi møte ulike situasjoner. Vi kan ta flere av de valgene vi egentlig har lyst til å ta.

For når du ikke kjenner på masse skam og hele tiden legger verdien din i hva alle andre tenker, får du større frihet til å velge ut fra det som faktisk betyr noe for deg.

Du kan bli et sterkere menneske. Du kan bygge den mentale styrken du trenger for å takle tingene livet gir deg. Det er en gave! Det kan du bruke til hva enn som skjer.

Det er heller ikke noen garanti for at andre forstår deg, eller møter deg på en god måte. Til det vil jeg si: prøv noen andre. Det er ikke alle det er komfortabelt å dele med, og det er viktig å ikke gi opp etter en dårlig opplevelse. Da lærer du, og etterpå muligheten til å prøve med noen andre.

Ikke gi opp - og vit at det er modig å få hjertet sitt knust. Det er også en del av livet, dessverre. Men heldigvis kan vi velge hva vi gjør etterpå.

Så hvordan blir du fri fra skam?

Det starter i det øyeblikket du slutter å rømme fra ubehaget og begynner å møte det.

Når du begynner å forstå at ubehaget ikke nødvendigvis er der for å føkke med deg eller ta deg bort fra ting. Det kan også hjelpe deg med å vise hvem du virkelig er.

Jeg håper du åpner deg.

Jeg håper du blir bedre kjent med skammen, ubehaget og stemmen i hodet.

Og så ser du hva som skjer.

Det er ikke enkelt.

Men det er alltid verdt det.

Hva er 1 ting du kan åpne deg opp for i dag?
Si føkk it og del. Du aner ikke hvor modig det er.