Når du ikke kan forsørge familien og er en mann
Når jeg bikket 30, fant jeg kjærligheten i mitt liv og flyttet ut av ungkarsboligen for å starte familielivet. Det ble ikke som jeg hadde tenkt fra første sekund.
I 8 år hadde jeg fulgt drømmene mine, fått fantastiske venner og jobbet dypt med meg selv. Bodd ved havet i Larvik, reist landet rundt og følte jeg svevde på en sky. Men når jeg satt alene på kveldene og tenkte på livet, kjente jeg etterhvert hvor mye jeg lengtet etter noen å dele livet med. Da jeg slettet Tinder for tredje gang, og ett år senere traff min kjære, forsto jeg at nå var jeg klar for neste kapittel i livet mitt. Min egen familie.
Jeg gjorde store endringer på en gang med å starte mitt eget selskap, flytte til Bergen og bo med en bonusdatter som jeg gradvis hadde blitt bedre kjent med. Parallellt jobbet jeg med å bygge et annet selskap med gode venner, og det var mye spenning. Ikke minst forventning. Jeg reiste med et brennende ønske: jeg skal ta vare på dere, fine familien min.
Jeg skal være en trygg havn, sørge for at vi har mat på bordet og skape den hverdagen vi trives i.
Det var en stor oppgave for en ungkar som meg, og før jeg ble sammen med min kjære, ble vi enige om å være villig til å gjøre jobben med oss selv også. Selv om det kommer ubehag, usikkerhet og det mest sannsynlig blir rart i starten, så ga vi hverandres ord om å gjøre det vi kunne for å lene oss inn i det som var vanskelig, ikke unngå det.
I starten syns jeg det var vanskelig. Jeg var ikke vant til å involvere andre når jeg kjente på følelser. Og ubehaget startet ganske tidlig. Allerede ved stiftelsen av selskapet mitt ett år tidligere hang jeg bakpå med lønn, fordi det var en feil i registreringen. Det førte til at jeg måtte vente med utbetalinger, og ga meg følelsen av å havne bakpå fra start. Månedene var ekstremt variable med høy lønn en måned, og plutselig stopp den andre.
Foredragene var ikke like hyppig lenger i ny by, kunder i 1-1 var færre, og det kjentes som en solid motbakke. Sakte kjente jeg en følelse av å ikke strekke til, uten å vite hva jeg skulle gjøre. Jeg har jo klart meg alle disse årene, og kunne ikke engang huske at jeg ikke kunne betale en regning.
Det var fantastisk å kunne dra til Bergen, og jeg elsket det. Det ble turer i fjellet, en helt ny by med deilig energi og vi var heldige som fant en kjellerleilighet nede ved havet som hadde en fantastisk utsikt. Det føltes rett langt inn i hjertet. Være med kjæresten min uten å savne henne på de eviglange samtalene vi hadde på FaceTime. Forholdene lå tilrette for å bygge livet vårt sammen.
Men økonomien ble verre og verre. Jeg leide ut boligen min det første året, og så bestemte jeg meg for å selge det. Kanskje det kunne gi litt pusterom for oss? Leietakerne flyttet ut og jeg fikk flere og flere regninger som hopet seg opp når visningene ikke fikk noen besøkende. Faen.
I tillegg tjente jeg ikke nok til å drifte mitt eget selskap. Det er dyrt å være gründer i Norge. Jeg tok i starten opp et grisedyrt bedriftslån for å kunne ha noe lønn, for jeg ville helst klare ting selv. Men det hjalp lite når jeg ikke fikk inn nok senere.
En av mine store fallgruver var optimismen min. Etter å ha trent tankene mine i 10 år, har jeg evnen til å snu enhver situasjon til noe positivt. Til en mulighet. Til noe konstruktivt. Problemet var at det aldri løsnet, uansett hvor kreativ jeg var og hvor hardt jeg jobbet. Jeg fant meg selv i å love altfor mye til samboeren min, og ikke klare å levere det. Jeg hadde til og med lånt penger av henne. En skam fylte kroppen og sakte måtte jeg innse hva som egentlig skjedde.
Jeg klarte ikke leve opp til den mannen jeg vil være.
I nesten et helt år måtte jeg se min kjære sørge for mat på bordet. Fordi jeg ikke klarte å takle økonomien. På sitt verste var jeg med bonusdatteren min på Rema og hun spurte meg om en eplejuice. Jeg mumlet en dårlig unnskyldning om at jeg måtte høre med mamma. Sannheten? Jeg hadde ikke råd.
Jeg hadde ikke råd til en føkkings juice. Selv om jeg ville gi henne hele verden.
På det tidspunktet skjedde flere ting. Situasjonen var uutholdelig, og det kunne ikke fortsette. Min kjære elsker meg, men hun har også en grense. Hun stilte meg til veggs og lurte på når jeg skulle våkne opp, og prøve noe nytt. Få en annen jobb. Gjøre noe annet enn det som ikke hadde funket i flere år.
Det øyeblikket glemmer jeg heller aldri, for jeg følte meg presset til å gjøre det siste jeg ville. Bryte ut av det som var drømmen min. Jobbe for noen andre, og for noe jeg ikke kunne være med og styre retningen på. Iført en fargerik morgenkåpe trampet jeg i gulvet alt jeg kunne og skrek som en liten unge. Det ble stille et par sekunder, før samboeren min brøt ut i latter. Seriøst?! Hva var det jeg nettopp gjorde? Jeg var så utrygg og redd at jeg følte meg som et lite barn.
Følelsen i meg var skam. Utrygghet. Identiteten min braste i tusen biter. Dette betyr at jeg ikke lenger kan være den jeg vil være. En del av meg må dø.
Han som krasjet bilen sin som 21-åring, reiste seg opp igjen og bygde sitt drømmeliv, skulle nå ta en ny retning. Deltidsjobb. 8-16. Hva har jeg gjort? Hvem er jeg nå?
Det var ingen vei utenom. Ingenting funket. Jeg måtte gjøre noe. Om ikke det var det JEG ville, så ville jeg gjøre det for dem. Familien min. De jeg elsker så høyt.
Etter at jeg slapp taket, gråt mine tårer og måtte innse hvor jeg hadde havnet, kjente jeg en ny energi på innsiden. Dette var en ny strategi, og det var i alle fall noe som ville snu hverdagen min rundt. Det som åpnet meg opp for å akseptere situasjonen og finne en ny vei, var tanken på å kunne skape trygghet for familien igjen.
Akkurat da kunne jeg ikke det, men jeg ville i alle fall gjøre alt i min makt for å få det til.
Det var da jeg virkelig kjente kreftene mine komme tilbake. For det jeg lærte var at den identiteten jeg hadde laget av hvem jeg ville være og hvordan jeg ville leve, var skapt av tankene mine. Det var en fasade jeg ville holde oppe. Det var en trygg rolle jeg visste hvordan jeg skulle være meg selv i, for det var sånn jeg hadde hatt det i mange år. Han som kan betale. Han som lever drømmen. Han som lever et spennende liv. Han som kan få ting til å skje.
Men hva om situasjonen krever at jeg vokser inn i annen versjon av meg selv?
Han som ikke trenger å være den som fikser alt.
Han som ikke trenger å ha alt på stell.
Han som ikke trenger å klare alt alene.
Han som kan gå på trynet, og fortsatt være verdifull.
Når jeg flyttet energien ned til hjertet mitt, og hvordan jeg ønsker å leve, så kunne jeg se meg selv i et annet bilde.
Nå kan jeg være han som tar ansvar, og er villig til å gjøre det som kreves for å få ting til å snu.
Nå kan jeg møte meg selv i utilstrekkelighet, uten å hate meg selv (som jeg ville gjort for noen år tilbake hvis jeg ikke lykkes).
Jeg kan gjøre mitt beste, og det jeg kan med det jeg har.
Og mer trenger det ikke å være. Ikke akkurat nå.
Kort tid senere fikk jeg to deltidsjobber som jeg startet i. I butikk og omsorgsbolig. Det tok fortsatt tid å kunne betale ned regninger og bidra til familien som jeg ønsket, men jeg fortalte meg selv en annen historie.
Jeg må ikke være han som forsørger familien med økonomi, uansett hvor mye jeg har lyst. Jeg må være han som tar tak i situasjonen, og gjør det jeg kan for å ha det bra sammen uavhengig av den.
For det er ikke pengene som har gjort oss sterkere de siste årene. Det er hvordan vi har stått ved siden av hverandre, hjulpet hverandre og vært åpne om følelsene våre. Når min kjære kan se at jeg tar nye valg og gjør det jeg kan, har det vært godt nok. Hun har ikke krevd at jeg skal fikse alt. Hun har krevd at jeg er ærlig.
Det beste med alt, er at jeg har fått muligheten til å se på de sidene jeg aller helst har hatt lyst til å gjemme. Ikke bare sett dem og følt dem, men blitt kjent med dem. Når jeg kan godta at ting ikke alltid går etter planen, at jeg ikke kan fikse visse ting og fortsatt har mye å lære, får jeg muligheten til å gjøre det jeg har trengt aller mest.
Lene meg på andre. Slippe folk til. Snakke om det som er vanskelig og ikke gjemme meg. Sparre med mennesker rundt meg for å ta bedre valg. Ringe banken og være ærlig. Møte meg selv med raushet uten å være perfekt.
Og skal jeg være helt ærlig?